Nyansatt pastor i pandemien

Tekst: Karsten Tollheim, Bachelor i Teologi og Misjon 2020

Hvordan er det å være pastor? Hvordan blir det å gå på gudstjeneste og ha åndelig ansvar for menneskene som kommer? Hvordan blir det å tale til min egen forsamling? Hva blir enkelt og hva blir vanskelig med det store ansvaret? Dette var spørsmål jeg hadde når jeg fikk tillit som pastor i Lillokirken. Dette er spørsmål jeg fremdeles, etter 4 måneder i jobben, ikke har fått noen svar på.

Dette er satt på spissen, men allikevel er det mye sant i det. Før Oslo ble stengt ned for alle større samlinger med mennesker i november, rakk jeg å være med på 3 gudstjenester i Lillokirken. De 3 gudstjenestene var utrolig fine og gjorde at jeg så på jobben som lå foran meg med stor glede og forventing. Så sa det plutselig stopp og siden november har alt skjedd over nett.

Vi i Lillokirken ble invitert med i et samarbeid med Misjonssalen Oslo og Vitalkirken om å lage nettgudstjenester sammen. Dette har vi gjort siden november. Gudstjenestene er veldig gode om jeg skal si det selv og de er et godt alternativ for å forkynne og formidle Guds ord til menigheten. Fellesskapet i lovsangen, nattverden og kirkekaffen kan aldri erstattes av noe elektronisk alternativ. Vi lengter tilbake til det åndelige fellesskapet i kirka.

For meg var dette en merkelig greie. Jeg hadde nettopp fått et ansvar for en kirkes åndelige behov, men jeg kjente ikke de jeg hadde ansvaret for og jeg hadde møtt disse kun noen få ganger. Hvordan skal jeg håndtere dette? Personlig kjente jeg at jeg på en måte trykket på ‘pause’ og tenkte:

"Okei, da setter vi dette på pause og begynner i jobben når det åpner for gudstjeneste igjen."

Jeg har jo begynt i jobben, men det er mange ting jeg ser som naturlig og sentralt i en pastoral jobb som jeg nå ikke får gjort. Jeg kan ikke forkynne mens jeg ser tilhørerne i øynene, jeg kan ikke dele nattverd med brødre og søstre og jeg kan ikke uten videre ha nærgående samtaler med de som måtte ønske det.

Min vandring

Min vandring dit jeg er i dag er gjennom forkynnelsen. Jeg begynte på Fjellhaug nettopp for å få en slik tjeneste som jeg har fått. Jeg har siden jeg var 16-17 år trodd at jeg har hatt en forkynnernådegave, og har tjent Guds rike med den. Jeg begynte å studere på Fjellhaug med det ønsket om å bli utrusta med en stødig, sunn og levende teologi som jeg kunne tjene kirka med, gjennom den nådegaven jeg har fått. Å vekke tro i mennesker med forkynnelse er det Gud som gjør. Allikevel mener jeg at vi har et ansvar for å lære å kjenne Guds ord, forstå teologien og å bruke de menneskelige ressursene vi har på en god måte, slik at forkynnelsen er lett tilgjengelig.

Jeg trodde det ville ta noen år før jeg kunne tjene i en pastoral tjeneste. Jeg tenkte at jeg skulle utdanne meg til å bli idrettslærer (som jeg nå gjør ved siden av pastorjobben) og jobbe som lærer i noen år før jeg ble ‘moden’ nok til å tjene som pastor.

Slik ble det ikke, heldigvis. På mange måter er jeg relativt ung til å ha den tjenesten jeg har nå. Det gir noen utfordringer, men også mange muligheter. Jeg ber og tror at Gud har kalt meg til denne jobben og derfor har jeg den med frimodighet og utfører den med glede.