Opp til Jerusalem

Av: Håkon Sunde Pedersen, førsteamanuensis ved FIH

Påskesalmen «Se, vi går opp til Jerusalem» av Paul Nilsson er blant perlene av våre påskesalmer. I den utfoldes betydningen av Jesus’ død som en soningsdød – «for syndene dine og mine». Men den er ikke bare ei vakker påskesalme. Den er også en pilegrimssalme. Den kristne kirke som portretteres som en flokk pilegrimer på vandring mot Jerusalem, for der å møte Jesus – «for Frelseren sa oss at der han er, skal vi ved hans nåde få være.»

Ved å fremstille den kristne kirke som pilegrimer på vei mot Jerusalem, knytter Nilsson an til et tema som preger flere salmer i Salmenes bok i Det gamle testamentet: Guds folks begeistring og lengsel etter Jerusalem, etter å få reise opp og være der. Dette ser vi særlig i det såkalte Korah-psalteret (Sal 42–48): «Dette minnes jeg, min lengsel veller fram: Til Guds hus vandret jeg i festskaren med jubelrop og lovsang – en pilegrimsskare i fest» (Sal 42,4)

"En sang ved festreisene"

Mest karakteristisk er likevel de såkalte pilegrimssalmene i Sal 120–134. Disse salmene er for så vidt ganske forskjellige. Noen ligner mest på klage- og botssalmer (Sal 120, 123, 130), andre på takke- (Sal 124, 126, 129) og lovprisningssalmer (Sal 122, 133, 134) og andre igjen på tillitssalmer (Sal 121, 125, 131), visdomssalmer (Sal 127, 128) og kongesalmer (Sal 132). Men i tillegg til å være påfallende korte og dele enkelte særegne poetiske virkemidler (som ikke så lett lar seg gjenfinne i våre norske oversettelser), er det overskriften som er den åpenbare fellesnevneren for disse salmene: «En sang ved festreisene».

Vi vet lite sikkert om når, hvordan og hvorfor de ble til, men overskriften antyder at de alt flere hundre år før Kristus ble brukt i forbindelse med Israels årlige pilegrimsreiser til Jerusalem. For som loven foreskriver: «Tre ganger om året skal alle menn komme fram for Herren din Guds ansikt på det stedet han vil velge seg ut (dvs. Jerusalem): ved de usyrede brøds høytid, ved ukefesten og ved løvhyttefesten» (5 Mos 16,16).

En beskrivelse av hverdagslivet

Men ut fra en rask gjennomlesning av salmene kan overskriften og bruken fremstå som noe overraskende. For selv om Jerusalem (/Sion og tempelet) omtales flere ganger – med begeistring, – er det få direkte referanser til å reise opp til Jerusalem i disse salmene. Og ikke minst, mer enn fest- og pilegrimsreiser, synes salmene å være mest orientert mot å beskrive et vanlig hverdags- og familieliv i bygdene rundt og utenfor Jerusalem – ja, til og med rundt og utenfor Israel/Juda (jf. Sal 120).

Det er ikke helt klart hvordan denne tilsynelatende spenningen skal forstås. Men kanskje setter den oss på sporet av noe viktig. Et kort (og lettere karikert) blikk på vår tids reiseliv kan kanskje hjelpe oss til å få bedre øye på noe av det.

Reisen som mål

Før korona og flyskam var det lenge klondykestemning i reiselivsbransjen. Vi lærte at alle kunne og burde reise. Ja, vi fortjente det! Stoppe opp og ta en pause fra den grå og hektiske hverdagen. I kraft av å være et velfortjent avbrekk, ble det å reise solgt inn som et mål i seg selv. Også det å tråkke i fotsporene til gamle pilegrimer langs f.eks. St. Olavsleden og Østerdalsleden har de siste årene blitt solgt inn på denne måten. Med stor suksess.

Det er mange gode grunner til å reise, også til å dra på pilegrimsreiser. Men for de gamle pilegrimene som sang Sal 120–134 på vei til Jerusalem, synes ikke selve reisen å ha vært noe mål i seg selv. Målet var først og fremst å komme seg til Jerusalem. For der var Guds tempel og der var Gud til stede med hele sitt frelsende og velsignende nærvær. Dette understrekes enda sterkere i Korah-psalteret (Sal 42-48), men også i Sal 120–134 ser vi at der, i møte med Guds nærvær i Jerusalem/på Sion: der finnes tilgivelse, trofast kjærlighet og rikelig med frelse for synderen (Sal 130), der sees Guds store frelsesmakt i aksjon (Sal 126, 129) og der hersker rett og rettferdighet (Sal 122, 125)

Det var dette man søkte og lengtet etter på reisen opp mot Jerusalem. Og det er dette vi lengter etter når vi synger Paul Nilssons salme «Se, vi går opp til Jerusalem».

Åpne øynene for Guds store undre

Men Sal 120-134 legger også til et annet viktig perspektiv. For selv om pilegrimsreisen åpenbart representerte noe annet enn hverdagen, var ikke poenget at man skulle distansere seg fra hverdagen og heller søke noe annet og ekstraordinært. Snarere tvert imot. Pilegrimsreisen synes å ha vært forstått som en anledning til å feire hverdagslivet. Det vil si, feire de mange små konkrete vitnesbyrd om at Gud er himmelens og jordens skaper (Sal 121,2; 123,1; 124,8; 123,3) og at hans frelsende og velsignende nærvær i Jerusalem derfor er virksom langt utover Jerusalems murer – hver dag, og alle dager. Guds nærvær erfares ikke bare i det ekstraordinære, men i hverdagens mange små og store øyeblikk: I erfaringen av trygghet og forutsigbarhet i hverdagen (Sal 121), i fødsler og vekst (Sal 127), i en sjel som finner ro og hvile (Sal 131) og i sterke og gode brorsbånd (Sal 133).

Kort sagt, å dra opp til Jerusalem handler i Sal 120–134 både om å dra opp der Frelseren er – som Paul Nilsson synger om, – men også om å få øynene åpnet for Guds store undre midt i det hverdagslige og selvsagte.